Booklet
Transcription
Booklet
1 2 3 4 5 6 7–8 9 10 11 12 13 Melankoli Zoltàn Kodàly John Dowland Benjamin Britten Arvo Pärt Scott Joplin Johan Kvandal Ernest Bloch Franz Liszt Franz Liszt Johannes Brahms Johannes Brahms Johannes Brahms Adagio 9:27 If My Complaints Could Passions Move * 1:56 Lachrymae, Reflections on a song of Dowland, op. 48 14:25 spiegel im spiegel 7:01 Solace, arr. Alan J. Arnold 6:43 Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 Meditation and Processional 4:13 / 2:01 Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28 Romance oublièe 4:40 Spruch, Kanon * 1:07 Gestillte Sehnsucht, op. 91 nr. 1 * 6:09 Geistliches Wiegenlied, op. 91 nr. 2 * 5:37 Morten Carlsen viola • Marianne Beate Kielland mezzosoprano* • Sergej Osadchuk piano Recorded in Levinsalen at the Norwegian Academy of Music on June 23-25th 2000 by Lindberg Lyd AS Recording producer Jørn Simenstad Balance engineer Hans Peter L‘Orange Piano technician Thron Irby Graphic design Lindberg Lyd AS Morten Lindberg Editing and CD-mastering Lindberg Lyd AS Thilo Reinhard / Hans Peter L’Orange Edvard Munch Melankoli © Nasjonalgalleriet / Munch-Ellingsen gruppen / BONO 2001 Photo: J. Lathion © Nasjonalgalleriet, Oslo Photo of Morten Carlsen Svein Andersen NOMPP0101001 [ISRC] 20©01 Lindberg Lyd AS www.lindberg.no Text Morten Carlsen Translations Andrew Smith (UK) Morten Carlsen (DE) 2L1 distributed by Musikkoperatorene AS, Oslo Financial support Fond for Lyd og Bilde and the Norwegian Academy of Music www.musikkoperatorene.no –2– på denne måten fra sitt egentlige vesen? Skulle vår tid i grunnen være melankolsk? Den særde Mitt hjarta har vori i livsens strid, og mangt eit sår har det fengi; det låg sjukt og sårt i so mang ei rid, men endå har det til denne denne tid frå leiken med livet gjengi. Læren om de fire temperamenter utviklet seg i antikkens Hellas. Den vokste frem i et menneskebilde hvor sjel og legeme dannet en selvfølgelig enhet – skillet mellom dem er et mye senere påfunn. Følelseslivet var altså også et legemlig uttrykk. Slik var det mulig at fire kroppsvæsker ble ansett som utslagsgivende for et menneskes livsstemning eller temperament: Sangvinikeren, den barnlig lettlivede, var preget av sitt sydende, røde blod. Kolerikerens raseriutbrudd var uttrykk for hans mengde av bitter, grønn galle, mens flegmatikerens bedagelige vesen skyldtes rikelig med tyktflytende lymfe. Den gåtefulle sorte galle behersket så melankolikeren, som ble gjenstand for særlig oppmerksomhet. I Aristoteles krets spurte man nemlig: ”Hvorfor er alle usedvanlige menn innenfor filosofi, politikk, diktning eller kunst melankolikere?” Men ær på ær etter sår på sår der er på kvar einast’ sida, og opp dei brjota kvar evig vår, når lauvet spretter og isen går og gauken gjeler i lida. Men blomar bløme i desse ær, og blømande blom er tåret. Det soleis også med jordi er: når regn og dogg ho frå himlen fær, so vekser blomar i såret. Aasmund Olavsson Vinje (1818–70) Vemodets varme, smilet gjennom tårer, silregnets slør, det navnløse savn, fremmedheten – følelsen av å være på feil klode, grublingen over det uutgrunnelige. Hvem kjenner ikke disse stemningene? I alle møter vi melankolien – et sinnets dyp vi alle har del i. Noen lever mer i dette dypet og kan kalle seg melankolikere. De skyr kanskje et slikt stempel, for vår tid skriker jo etter ungdommelighet, ikke tungsinn. Kanskje flykter tidsånden –3– Læren om temperamentene har vært sentral i psykologisk tenkning helt fram mot vår tid. Mens middelalderens lærde helst så de sykelige sider ved den sorte galles gemytt, betraktet renessansens åndsmennesker det som en forutsetning for sitt virke – helt i Aristoteles ånd. Albrecht Dürers symbolmettede kobberstikk av den bevingede, grublende muse sammenfattet sin tids anskuelse (Melencolia I,1514) og ble selv utgangspunkt for en rekke verk. Skikkelsen som lar sitt hode hvile tungt i venstre hånd gjenkjennes på Edvard Munchs oljemaleri. Det går en rik åre av billedkunst, diktning og avhandlinger om melankolien gjennom kulturhistorien fra Dürer og fram til vår samtid. Etter tapet av enhver forståelse av helhet fortoner nettopp den seg som et ektefødt barn av ”fru Melancolia”. plaints Could Passions Move, som besynger ulykkelig kjærlighet. Berørt av Dowlands uttrykksverden skriver en annen engelsk komponist, Benjamin Britten, rundt 350 år senere sine Lachrymae (1950). De har undertittelen “refleksjoner over en sang av Dowland” og består av en serie frie variasjoner over “If My Complaints”. I tillegg siteres en annen av Det kan synes som mennene rundt Aristoteles stilte hans sanger med den talende tittelen “Flow My sitt spørsmål med rette og melankolien er geniets Tears”. Ydmykt lar Britten verket klinge ut i sin søster. Mange av de komponister som spilles her, eldre kollegas tonespråk. ville si seg enige. De representerer ymse tider og nasjoner. Vi lar dem gi liv til et mangfold av Mens Britten komponerer i en avansert moderstemninger som belyser melankolien: nistisk stil, lar estlenderen Arvo Pärt sitt spiegel im spiegel (speil i speilet) fra 1978 få liv I Kecskemèt på Ungarns steppe, Puszta, ble gjennom de enkleste midler: F-dur skala og Zoltàn Kodàly født i 1882. Sammen med sin venn treklanger. Hvert utsnitt av skalaen speiles av et Bèla Bartòk oppdaget han hjemlandets egent- utsnitt i motsatt retning. Slik dannes en endeløs lige folkemusikk og gjorde den viden kjent som rekke av bilder som speiler seg i hverandre, mens vitenskapsmann og komponist. Adagio fra 1905 tiden synes uvirkelig. regnes som hans første modne verk og er skrevet før han viet seg til folkemusikken. Det tar utgangs- Et ironisk blikk på det melankolske kaster punkt i det 19. århundres tonespråk for så å vise amerikaneren Scott Joplin i sitt klavèrstykke Solace nye veier – en avskjed fra romantikken. – trøst fra 1909. Det høres her i en bearbeidelse for bratsj og klavér av Alan H. Arnold. ”The Elizabethan Malady” er yndlingslidelsen til Elizabeth I’s undersåtter blitt kalt, nemlig melanko- Samtidig som Arvo Pärt utforsker musikalske speillien. Hamlet er den melankolske helt, og tidens bilder, skriver nordmannen Johan Kvandal sin engelske kunstnere yndet å se seg selv som slike, Elegi for solo bratsj. Elegien er opprinnelig en blant dem John Dowland. Samlinger av sanger gresk poetisk form, men begrepet har utviklet seg med ledsagelse av lutt gav han tittelen “Lachrymae” til å betegne et dikt eller musikkstykke med et visst – latin for tårer. En av sangene er If My Com- vemodig uttrykk. Kvandal skaper her en stemning –4– som trass i sitt særpreg er beslektet med Griegs musikalske naturlyrikk. Et visst “nasjonalt” uttrykk har også Meditation and Processional av Ernest Bloch. Denne sveitsiskamerikanske komponisten ble dypt grepet av sin jødiske arv og benytter også jødiske elementer i dette verket fra 1950. Bratsjen stod Bloch nær, og han skrev ennå tre betydelige verker for instrumentet, hvorav det siste, en Suite for bratsj solo, forble ufullendt. “Jeg har bare glemte ting nå mere, Valse, Romance oublièe etc. – det neste blir vel en Polka oublièe”. Dette sier Franz Liszt til en venn i 1885 – med en følelse av å ha overlevd seg selv. Først lenge etter hans død er Liszts aldersverk blitt gjenstand for interesse. Hans “hospital”- og “dødskammerstykker”, som han kalte dem, synes å stå utenfor sin samtid. Alt i alt skrev han fire “Glemte valser” for klaver mellom 1881 og 1883, mens “Glemt Romanse” fra 1880 forble hans eneste verk for bratsj. (Ordspråk) ble ved Joachims forlovelse fulgt av vugge- og julevisen “Joseph, lieber Joseph mein” (Josef, kjære Josef min). Den skulle henspille på ekteskapelig lykke. Samtidig lovte Brahms å skrive et verk over denne sangen for vennen og hans forlovede, altsangerinnen Amalie Weiss. To tiår senere, i 1884, ble løftet oppfylt med Geistliches Wiegenlied (Åndelig vuggesang). I mellomtiden var ekteparet blitt skilt etter en opprivende rettssak, hvor Brahms tok Amalies parti. Sammen med Gestillte Sehnsucht (Stilt lengsel) var vuggesangen et siste forsøk på å gjenforene paret – med Brahms selv ved klavéret. Det lyktes ikke. Men de to sangene er vemodige vitnemål om et livslangt vennskap. Som en hilsen til venner sendte den unge Johannes Brahms et lite kontrapunktisk kunststykke med ønske om at de måtte bevare sin ungdommelige renhet “i denne svikefulle verden”. En av mottakerne var den jevnaldrende, geniale fiolinisten – og bratsjisten – Joseph Joachim. Brahms møtte ham som 20-åring, og vennskapet mellom dem skulle vare livet ut. Det fromme ønsket i Spruch –5– Morten Carlsen Zart Gedicht, wie Regenbogen, Wird nur auf dunklen Grund gezogen; Darum behagt dem Dichtergenie Das Element der Melancholie. Johann Wolfgang Goethe (1749–1832) Wonne der Wehmut, Lächeln durch Tränen, Regentrauer, gegenstandslose Sehnsucht, VerfremdungVerlorenheit im All, zielloses Grübeln: wem sind diese Stimmungen unbekannt? Hier begegnet uns die Melancholie- eine Tiefe der Seele, uns allen gemein. Manche leben mehr aus dieser Tiefe heraus und dürfen sich Melancholiker nennen. Vielleicht scheuen sie diesen Stempel, denn unsere Zeit schreit verkrampft nach Frische, nicht Schwermut. Ob der Zeitgeist so vor seinem eigentlichen Wesen flieht? Wäre unsere Zeit letztendlich melancholisch? Die Lehre von den vier Temperamenten entwickelte sich im alten Griechenland, innerhalb eines Menschenbildes wo Körper und Seele eins warenihre Trennung ist eine viel spätere Erfindung. So war das Gefühlsleben auch ein Ausdruck des Körperlichen, und das Zusammenspiel von vier Säften prägte die Grundstimmung eines Menschen – sein Temperament: Der Sanguiniker, kindlich leichtlebig, genoss die Fülle seines rauschend-roten Blutes. Die Wutausbrüche des Cholerikers entsprangen seiner reichlich vorhandenen –6– grünen Galle, während die träge Behaglichkeit des Phlegmatikers seiner zähflüssigen Lymphe entsprach. Schwarze Galle nun formte das Gefühl des Melancholikers, dem besondere Aufmerksamkeit zuteil wurde. Im Kreise Aristoteles’ wurde nämlich die Frage gestellt: “Warum erweisen sich alle aussergewöhnlichen Männer in Philosophie oder Politik oder Dichtung oder in den Künsten als Melancholiker?” Die Temperamentenlehre war ein zentraler Bestandteil psychologischen Denkens bis nah an unsere Zeit. Während die Gelehrten des Mittelalters vor allem die krankhaften Seiten des schwarzgalligen Gemüts sahen, verstanden es die Künstler und Denker der Renaissance als Voraussetzung ihres Wirkens – ganz im Aristotelisch Geiste. Albrecht Dürer fasst in seinem Kupferstich Melencolia I (1514) die Anschauung seiner Zeit zusammen in der symbolgesättigten Darstellung der beflügelten, grübelnden Muse. Ähnlich zeigt auch Edvart Munchs Ölgemälde fast vier Jahrhunderte später eine Gestalt, deren Kopf schwer in der linken Hand ruht. Seit Dürer bis in unsere Gegenwart entsteht eine Fülle von Kunst, Dichtung und gelehrten Abhandlungen über die Melancholie. Nach dem Verlust jeglichen Ganzheitsverständnisses erscheint gerade unsere Zeit als Kind der “Dame Melancolia”. Es kann scheinen, als ob die Männer um Aristoteles ihre Frage mit Recht gestellt haben, und dass die Melancholie eine Schwester des Genies ist. Viele der Komponisten, die auf diesem CD vertreten sind, wären einverstanden. Sie sind Vertreter etlicher Epochen und Länder und schildern eine Vielfalt an melancholischen Stimmungen. In Kecskemèt in der ungarischen Puszta wurde Zoltàn Kodàly 1882 geboren. Zusammen mit seinem Freund Bèla Bartòk entdeckte er die eigentliche Volksmusik seines Landes und machte sie als Wissenschaftler und Komponist weltweit bekannt. Adagio aus 1905 ist sein erstes reifes Werk und wurde geschrieben bevor er sich der Volksmusik widmete. Ausgehend von der Tonsprache des 19. Jahrhundertes weist es dann neue Wege – ein später Abschied von der Romantik. “The Elizabethan Malady” (die Elisabethanische Krankheit) ist das Lieblingsleiden der Untertanen Elisabeth I. genannt worden – die Melancholie. Hamlet ist ein melancholischer Held, und als Solche sahen sich die englischen Künstler jener Zeit gern – unter ihnen John Dowland. Er schrieb Lieder zur Laute und sammelte sie unter dem Titel “Lachrymae” – lateinisch für Tränen. Aus einer dieser Sammlungen stammt If My Complaints Could Passions Move, welches unglückliche Liebe besingt. Von Dowlands Musik tief beeindruckt, schreibt ein anderer englischer Komponist, Benjamin Britten, 350 Jahre später seine Lachrymae (1950). Dieses Werk trägt den Untertitel “Reflektionen über ein Lied Dowlands” und setzt sich zusammen aus einer Folge freier Variationen über “If My Complaints”. Ausserdem bringt es ein Zitat aus einem weiteren Lied Dowlands: ” Flow My Tears”. Demütig bringt Britten am Ende das Thema im ursprünglichen Gewand. Während Britten sich einer komplizierten Tonsprache bedient, belebt der Estländer Arvo Pärt sein Werk spiegel im spiegel (1978) durch einfachste Mittel: F-Dur Tonleiter und Dreiklänge. Jeder Ausschnitt der Tonleiter wird durch einen Ausschnitt in entgegengesetzter Richtung gespiegelt. So entsteht eine nahezu endlose Reihe von Spiegelbildern, während das Gefühl für die Zeit schwindet. Einen ironischen Seitenblick auf die Melancholie wirft der Amerikaner Scott Joplin in seinem Klavierstück Solace – Trost aus dem Jahre 1909. Wir hören es hier in einer Bearbeitung für Viola und Klavier von Alan H. Arnold. –7– Im selben Jahr wo Arvo Pärt musikalische Spiegelbilder erforscht, komponiert der Norweger Johan Kvandal seine Elegie für Viola solo. Die Elegie war ursprünglich eine griechische Versform, und bezeichnete später einfach ein Gedicht oder Musikstück wehmütigen Ausdrucks. Trotz seiner Eigenart wird hier eine Verwandtschaft zu Griegs Naturlyrik offenbar. Einem gewissen “nationalen” Ausdruck begegnen wir auch in Meditation and Processional von Ernest Bloch. Ursprünglich Schweizer, siedelte Bloch sich später in den USA an, wo er sich seines jüdischen Erbes schmerzlich bewusst wurde. In diesem Werk aus 1950 finden auch jüdische Elemente Verwendung. Die Viola hatte eine besondere Stellung in Blochs Schaffen. Er schrieb noch drei grössere Werke für sie, von denen das letzte unvollendet blieb. “Ich habe nurmehr vergessene Sachen, Valse, Romance oublièe etc. nächstens wird eine Polka oublièe kommen”. So drückt sich Franz Liszt 1885 einem Freund gegenüber aus. Erst lange nach seinem Tod ist Liszts Alterswerk beachtet worden. “Spital-” und “Totenkammerstücke”, wie er sie genannt hat, scheinen sie ohne Bezug zu seiner Umwelt. Er schrieb insgesamt vier “Vergessene Walzer” für Klavier in den Jahren 1881-83, während “Vergessene Romanze” aus 1880 sein einziges Werk für Viola blieb. Der junge Johannes Brahms sendete ein kleines kontrapunktisches Kunststück an Freunde – mit dem Wunsch, sie möchten ihre unschuldige Seele bewahren “in dieser Welt des Trugs und Scheins”. Einer der Empfänger war der gleichaltrige geniale Geiger und Bratscher Joseph Joachim. Brahms lernte ihn als 20-Jähriger kennen, und ihre Freundschaft blieb lebenslänglich bestehen. Dem frommen Wunsch in Spruch folgte zu Joachims Ver–8– lobung das Wiegen- und Weihnachtslied “Joseph, lieber Joseph mein”, anspielend auf Ehe und Kindersegen. Zugleich versprach Brahms eine Komposition über dieses Lied für Joachim und seine Braut, die Altistin Amalie Weiss. Zwei Jahrzehnte später löste er das Versprechen ein durch Geistliches Wiegenlied. Zu dieser Zeit (1884) war allerdings die Ehe geschieden worden nach einer aufreibenden Gerichtsverhandlung, wo Brahms für Amalie Partei ergriff. Zusammen mit Gestillte Sehnsucht stellte das Wiegenlied einen letzten Versuch dar, das Paar wieder auf dem Podium zu vereinen – mit dem Komponisten selber am Klavier. Der Versuch musste misslingen, aber die Lieder sind weiterhin beglückende Zeugen von inniger Künstlerfreundschaft. Morten Carlsen were expressed by the body. Thus it was that four bodily fluids were regarded as decisive for a person’s state of mind or temperament: the sanguine person, childlike and lively, was characterised by his gushing red blood. The raging of the choleric was the result of his bitter, green gall, while the phlegmatic person’s leisurely nature was due to generous amounts of thick lymph. The mysterious black gall controlled the melancholic, who received much attention. Aristotle’s contemporaries asked “Why are all exceptional men in the fields of philosophy, politics, poetry or art melancholic?” Sun of the Sleepless! Sun of the sleepless! Melancholy star! Whose tearful beam glows tremulously far, That show’st the darkness thou canst not dispel, How like art thou to Joy remembered well! So gleams the past, the light of other days, Which shines, but warms not with its powerless rays: A night-beam, sorrow watcheth to behold, Distinct, but distant – clear – but, oh how cold! George Gordon Noël Byron (1788-1824) The warmth of wistfulness, a smile through tears, the veil of light rain, longing without name, alienation – The feeling of being on the wrong planet, musing over the unanswerable questions. Who can say they do not recognise these states of mind? In all of them we encounter melancholy – deep in the mind. Some spend more time in these mental, emotional depths than others, and call themselves melancholiacs. They avoid the term, perhaps, because the age we live in calls for youthfulness, not heavy minds. Might it be that the true spirit of our time is fleeing from itself? Might this really be the age of melancholy? The theory of the four temperaments developed in ancient Greece. It grew out of the idea that the human soul and body were one – the division of the two was a later invention. Emotions The theory of the four temperaments was a central part of psychology right up until our time. While the learned men of the Middle Ages focused on the unhealthy aspects of the temperament of the black gall, the masters of the Renaissance considered it essential to their work – in the spirit of Aristotle. Albrecht Dürer’s symbol-satiated copperplate of the winged and pensive muse summed up the spirit of the age (Melancolia I, 1514) and itself inspired a number of works. The figure resting his head in his left hand can be seen in Edvard Munch’s oil painting. There is a rich vein of art, poetry and dissertations on melancholy stretching throughout our cultural history from Dürer to the present day. –9– It may appear that Aristotle’s colleagues were justified in posing their question, and that melancholy truly is the sister of genius. Many of the composers on this recording would agree. They represent different ages and nations, and we let them give life to many moods which shed light on melancholy: of a series of free variations on “If My Complaints”. Another of Dowland’s songs is also quoted, the highly appropriate “Flow My Tears”. Britten humbly allows his work to die away in the tonal language of his predecessor. by his Jewish heritage and employs Jewish elements in this work from 1950. Bloch loved the viola and wrote yet three major works for the instrument of which the last, a Suite for solo viola, was uncompleted. In Kecskemèt on the steppes of Hungary – Puszta – Zoltàn Kodàly was born in 1882. Together with his fellow countryman Bèla Bartòk he discovered the folk music of his motherland and made it widely known through his music and writings. Adagio from 1905 is considered to be his first mature work and was composed before he dedicated himself to folk music. It starts off in the tonal language of the nineteenth century, before making its way along a new path, a departure from Romanticism. While Britten composed in an advanced modernistic style, the Estonian composer Arvo Pärt’s spiegel im spiegel is brought to life with the simplest means: the F-major scale and triads. Each excerpt of the scale is reflected by an excerpt moving in the opposite direction. In this way, an endless row of mirrored images is created, while time itself seems unreal. “I have only forgotten things left, Valse, Romance oubliée etc. – the next one I suppose will be a Polka oubliée”. Franz Liszt is reputed to have said this to a friend in 1885, with a feeling of having outlived himself. It was not until long after his death that Liszt’s work became an object of interest. His “hospital and deathchamber pieces” as he called them seem to exist independent of their own time. All together he wrote four “Forgotten Walzes” for piano between 1881 and 1883, while the “Forgotten Romance” from 1880 remains his only work for the viola. “The Elizabethan Malady” was the favourite disease of Elizabeth I’s subjects – melancholy. Hamlet is a melancholy hero, and the artists and musicians of the time liked to compare themselves to him, including John Dowland. He entitled a collection of songs with lute accompaniment “Lachrymae” – Latin for “tears”. One of these songs is If My Complaints Could Passions Move, which speaks of unrequited love. Moved by Dowland’s expressive force, Benjamin Britten, another English composer, writes his own Lachrymae some 350 years later (in 1950). The subtitle for Britten’s Lachrymae is “Reflections on a song by Dowland” and the work consists Scott Joplin throws an ironic glance at melancholy in his piano piece Solace from 1909. It is here heard in an arrangement for viola and piano by Alan H. Arnold. At the same time that Arvo Pärt was exploring musical reflections, the Norwegian Johan Kvandal was composing his Elegi for viola solo. The elegy is originally a Greek poetic form, though the name has come to mean any poem or piece of music of a certain sad character. Kvandal creates an atmosphere which, despite its individuality, is related to the natural lyricism in Grieg’s music. A certain “national” character can also be found in Ernest Bloch’s Meditational and Processional. This Swiss-American composer was deeply moved – 10 – fulfilled with Geistliches Wiegenlied. In the meantime the couple had gone through an exhausting divorce in which Brahms took the side of Amalie. Together with the work Gestillte Sehnsucht, the song was a final attempt to reunite the couple – Brahms himself sat at the piano. He was unsuccessful. But the songs bear sad witness to a lifelong friendship. As a greeting to friends the young Johannes Brahms sent a short contrapuntal piece wishing them that they retain the purity of youth “in these times of betrayal”. One of the recipients was the young, brilliant violin and viola player Joseph Joachim. Brahms met him at the age of twenty, and their friendship was to be lifelong. The pious wish in Spruch was at Joachim’s engagement followed by the Christmas lullaby Joseph, lieber Joseph mein, which was to reflect marital happiness. Brahms promised to write a piece on the same theme for his friend and his fiancée Amalie Weiss. Two decades later the promise was – 11 – Morten Carlsen Morten Carlsen er født og oppvokst i Tromsø, studerte med Hatto Beyerle ved Musikkhøgskolen i Wien og tok diplomeksamen i 1982. Han har innehatt ledende stillinger i Orchester der Beethovenhalle Bonn, Radiosymfoniorchester Stuttgart og Oslo Filharmoniske Orkester. Siden 1994 har han viet mye av sin tid til undervisning og er ansatt som 1. amanuensis ved Norges Musikkhøgskole og Høgskolen i Tromsø foruten å være gjest ved andre høgskoler i Norge og utlandet. Carlsen debuterte i 1981, har vært solist med en rekke orkestre, bl.a. Oslo-filharmonien, gitt recitals og opptrådt som kammermusiker med ledende norske musikere som Arve Tellefsen, Aage Kvalbein, Lars Anders Tomter og Eva Knardahl. Han spiller en bratsj av Y. Homma, Mittenwald 1979. Morten Carlsen stammt aus Tromsø, Norwegen, studierte mit Prof. Hatto Beyerle an der Wiener Musikhochschule und schloss mit der Diplomprüfung 1982 ab. Er hatte führende Stellen im Orchester der Beethovenhalle Bonn, Radiosymphonieorchester Stuttgart und im Philharmonischen Orchester Oslo. Seit 1994 widmet er sich dem Unterricht als Dozent an der Norwegischen Musikhochschule, Oslo und dem Konservatorium in Tromsø neben Gastverpflichtungen an anderen Hochschulen inner- und ausserhalb Norwegens. Herr Carlsen war Solist mit etlichen Orchestern, u.a. dem Osloer Philharmonischen, gab Recitals und Kammermusikkonzerte mit führenden Künstlern Norwegens. Er spielt eine Viola, die 1979 Y. Homma in Mittenwald für ihn gebaut hat. Morten Carlsen was born and brought up in Tromsø and studied with Hatto Beyerle at the Musikhochschule in Vienna, where he graduated in 1982. He has held leading positions in the Orchester der Beethovenhalle Bonn, the Radiosymfoniorchester Stuttgart and the Oslo Philharmonic Orchestra. Since 1994 he has dedicated much of his time to teaching, and he is associate professor at the Norwegian Academy of Music in Oslo and at the Tromsø College, as well as being invited regularly to other institutions in Norway and abroad. Carlsen made his public debut in 1981 and has performed solo with a number of orchestras, including the Oslo Philharmonic; he has given recitals and performed in various chamber music constellations with Norwegian musicians such as Arve Tellefsen, Aage Kvalbein, Lars Anders Tomter and Eva Knardahl. He plays a viola from 1979 built by Y. Homma, Mittenwald. – 12 – Marianne Beate Kielland, mezzosopran, avsluttet sine studier ved Norges Musikkhøgskole våren 2000 med hovedfagseksamen etter å ha studert med Oren Brown, Svein Bjørkøy og Ingrid Bjoner. Trass sin unge alder har hun har vært solist med de fleste norske profesjonelle orkestre foruten å konsertere i Tyskland, Østerrike, Israel, Slovenia og Sveits. Kielland har medvirket ved TV- og radioopptak og flere CD-innspillinger, bl.a. med romanser av Alf Hurum. Fra høsten -01 er hun ansatt ved Operaen i Hannover. Hun er en av grunnleggerne av vokalensemblet Nordic Voices. Die Mezzosopranistin Marianne Beate Kielland studierte mit den Professoren Oren Brown, Svein Bjørkøy und Ingrid Bjoner und beendete ihr Konzertstudium an der Norwegischen Musikhochschule im Frühjahr 2000. Trotz ihren jungen Jahren konzertierte sie schon mit den meisten norwegischen Symphonieorchestern sowie in Deutschland, Österreich, Israel, Slovenien und der Schweiz. Frau Kielland wirkte auch bei Fernseh-, Radio- und mehreren CD-Aufnahmen mit, u.a. mit Liedern des norwegischen Komponisten Alf Hurum. Ab Herbst -01 ist sie an das Niedersächsische Staatstheater, Hannover verpflichtet. Sie ist eines der Gründungsmitglieder des Vokalensembles Nordic Voices. Marianne Beate Kielland, mezzosoprano, completed her studies at the Norwegian Academy of Music in the spring of 2000, where her teachers had been Oren Brown, Svein Bjørkøy and Ingrid Bjoner. Despite her young age, she has performed solo with the majority of professional Norwegian orchestras and has toured in Germany, Austria, Israel, Slovenia and Switzerland. Ms. Kielland has appeared on television and radio, and has participated in a number of CD recordings, including a recording of romances by Alf Hurum. From the autumn of 2001 she has an engagement at the Hannover opera. Ms. Kielland is one of the founders of the vocal ensemble Nordic Voices. – 13 – Sergej Osadchuk ble født på Krim i Ukraina. 15 år gammel begynte han sine studier ved Moskvakonservatoriet med Pavel Messner, selv elev av Emil Gilels. Etter å ha tatt sin diplomeksamen med utmerkelse har han hatt en aktiv konsertkarriere, som har ført ham til bl.a. Litauen, Finland, Italia, Storbritannia, Australia og Tyskland. Han har opptrådt en rekke ganger i Moskvakonservatoriets berømte konsertsal og vært solist med bl.a. Moskva Radios symfoniorkester og Moskva Filharmoniske Orkester. Siden 1992 har Osadchuk undervist ved Høgskolen i Tromsø. Han har også hatt undervisningsopphold ved flere musikkhøgskoler i utlandet. Sergej Osadchuk wurde in Krim in der Ukraine geboren. Mit 15 übersiedelte er nach Moskau, wo er am Konservatorium mit dem Gilels-Schüler Pavel Messner studierte. Nach dem Konzertdiplom – mit Auszeichnung – gab er Konzerte u.a. in Litauen, Finland, Italien, Australien, Grossbritannien und Deutschland. Er trat wiedeholt im Grossen Saal des Moskauer Konzervato- rium auf und war Solist u.a. mit dem Moskauer Radiosymphonieorchester und dem Philharmonischen Orchester Moskau. Seit 1992 unterrichtet Herr Osadchuk am Tromsøer Konservatorium neben mehreren Gastverpflichtungen an Musikhochschulen im In- und Ausland. Sergej Osadchuk was born in Crimea in the Ukraina. At the age of fifteen he entered the Moscow Conservatory where he studied under Pavel Essner, who had himself been a student of Emil Gilels. After graduating with honours he has led an active concert life, travelling to places such as Lithuania, Finland, Italy, Great Britain, Australia and Germany. He has played on a number of occasions at the renowned concert hall of the Moscow Conservatory, and has performed as a soloist with the Moscow Radio Symphony Orchestra and the Moscow Philharmonic Orchestra, among others. Since 1992 Osadchuk has held a teaching post at the Tromsø College, and has tutored at a number of music academies abroad. – 14 – Track 2 [John Dowland] If my complaints could passions move, Or make Love see wherein I suffer wrong My passions were enough to prove That my despair has governed me too long. O Love, I live and die in thee, Thy grief in my deep sighs still speaks: Thy wounds do freshly bleed in me, My heart for thy unkindness breaks: Yet thou dost hope when I despair And when I hope, thou mak`st me hope in vain. Thou say`st thou can`st my harms repair, Yet for redress, thou let`st me still complain. Track 11 Spruch [Hoffmann von Fallersleben] In dieser Welt des Trugs und Scheins O dass dich Gott behüte, dass nie sich trübe deines Seins jungfräulich schöne Blüte! Track 12 Gestillte Sehnsucht [Friedrich Rückert] In goldnen Abendschein getauchet, wie feierlich die Wälder stehn! In leise Stimmen der Vöglein hauchet des Abendwindes leises Wehn. Was lispeln die Winde, die Vögelein? Sie lispeln die Welt in Schlummer ein. Ihr Wünsche, die ihr stets euch reget im Herzen sonder Rast und Ruh! Du Sehnen, das die Brust beweget, wann ruhest du, wann schlummerst du? Beim Lispeln der Winde, der Vögelein, ihr sehnenden Wünsche, wann schlaft ihr ein? Ach, wenn nicht mehr in goldne Fernen mein Geist auf Traumgefieder eilt, nicht mehr an ewig fernen Sternen mit sehnendem Blick mein Auge weilt; dann lispeln die Winde, die Vögelein mit meinem Sehnen mein Leben ein. Track 13 Geistliches Wiegenlied [Emanuel Geibel] Die ihr schwebet um diese Palmen in Nacht und Wind, Ihr heil’gen Engel, stillet die Wipfel! Es schlummert mein Kind. Ihr Palmen von Bethlehem im Windesbrausen, wie mögt ihr heute so zornig sausen! O rauscht nicht also! Schweiget, neiget euch leis und lind; stillet die Wipfel! Es schlummert mein Kind. Der Himmelsknabe duldet Beschwerde; ach, wie so müd er ward vom Leid der Erde. Ach, nun im Schlaf ihm leise gesänftigt die Qual zerrinnt. Stillet die Wipfel! Es schlummert mein Kind! Grimmige Kälte sauset hernieder; womit deck ich des Kindleins Glieder! O all ihr Engel, die ihr geflügelt wandelt im Wind, stillet die Wipfel, es schlummert mein Kind. – 15 –