Booklet

Transcription

Booklet
1
2
3
4
5
6
7–8
9
10
11
12
13
Melankoli
Zoltàn Kodàly
John Dowland
Benjamin Britten
Arvo Pärt
Scott Joplin
Johan Kvandal
Ernest Bloch
Franz Liszt
Franz Liszt
Johannes Brahms
Johannes Brahms
Johannes Brahms
Adagio
9:27
If My Complaints Could Passions Move *
1:56
Lachrymae, Reflections on a song of Dowland, op. 48
14:25
spiegel im spiegel
7:01
Solace, arr. Alan J. Arnold
6:43
Elegi, op. 47 nr 1 viola solo
4:13
Meditation and Processional
4:13 / 2:01
Valse oublièe nr. 1 piano solo
3:28
Romance oublièe
4:40
Spruch, Kanon *
1:07
Gestillte Sehnsucht, op. 91 nr. 1 *
6:09
Geistliches Wiegenlied, op. 91 nr. 2 *
5:37
Morten Carlsen viola • Marianne Beate Kielland mezzosoprano* • Sergej Osadchuk piano
Recorded in Levinsalen at the Norwegian Academy of Music
on June 23-25th 2000 by Lindberg Lyd AS
Recording producer Jørn Simenstad
Balance engineer Hans Peter L‘Orange
Piano technician Thron Irby
Graphic design
Lindberg Lyd AS
Morten Lindberg
Editing and CD-mastering Lindberg Lyd AS
Thilo Reinhard / Hans Peter L’Orange
Edvard Munch Melankoli
© Nasjonalgalleriet / Munch-Ellingsen gruppen / BONO 2001
Photo: J. Lathion © Nasjonalgalleriet, Oslo
Photo of Morten Carlsen Svein Andersen
NOMPP0101001 [ISRC]
20©01 Lindberg Lyd AS
www.lindberg.no
Text Morten Carlsen
Translations Andrew Smith (UK)
Morten Carlsen (DE)
2L1 distributed by Musikkoperatorene AS, Oslo
Financial support Fond for Lyd og Bilde
and the Norwegian Academy of Music
www.musikkoperatorene.no
–2–
på denne måten fra sitt egentlige vesen? Skulle
vår tid i grunnen være melankolsk?
Den særde
Mitt hjarta har vori i livsens strid,
og mangt eit sår har det fengi;
det låg sjukt og sårt i so mang ei rid,
men endå har det til denne denne tid
frå leiken med livet gjengi.
Læren om de fire temperamenter utviklet seg i
antikkens Hellas. Den vokste frem i et menneskebilde hvor sjel og legeme dannet en selvfølgelig
enhet – skillet mellom dem er et mye senere
påfunn. Følelseslivet var altså også et legemlig
uttrykk. Slik var det mulig at fire kroppsvæsker
ble ansett som utslagsgivende for et menneskes
livsstemning eller temperament: Sangvinikeren,
den barnlig lettlivede, var preget av sitt sydende,
røde blod. Kolerikerens raseriutbrudd var uttrykk
for hans mengde av bitter, grønn galle, mens
flegmatikerens bedagelige vesen skyldtes rikelig
med tyktflytende lymfe. Den gåtefulle sorte galle
behersket så melankolikeren, som ble gjenstand
for særlig oppmerksomhet. I Aristoteles krets
spurte man nemlig: ”Hvorfor er alle usedvanlige
menn innenfor filosofi, politikk, diktning eller kunst
melankolikere?”
Men ær på ær etter sår på sår
der er på kvar einast’ sida,
og opp dei brjota kvar evig vår,
når lauvet spretter og isen går
og gauken gjeler i lida.
Men blomar bløme i desse ær,
og blømande blom er tåret.
Det soleis også med jordi er:
når regn og dogg ho frå himlen fær,
so vekser blomar i såret.
Aasmund Olavsson Vinje (1818–70)
Vemodets varme, smilet gjennom tårer, silregnets
slør, det navnløse savn, fremmedheten – følelsen
av å være på feil klode, grublingen over det
uutgrunnelige. Hvem kjenner ikke disse stemningene? I alle møter vi melankolien – et sinnets dyp
vi alle har del i. Noen lever mer i dette dypet og
kan kalle seg melankolikere. De skyr kanskje et
slikt stempel, for vår tid skriker jo etter ungdommelighet, ikke tungsinn. Kanskje flykter tidsånden
–3–
Læren om temperamentene har vært sentral i
psykologisk tenkning helt fram mot vår tid. Mens
middelalderens lærde helst så de sykelige sider
ved den sorte galles gemytt, betraktet renessansens åndsmennesker det som en forutsetning for
sitt virke – helt i Aristoteles ånd. Albrecht Dürers
symbolmettede kobberstikk av den bevingede,
grublende muse sammenfattet sin tids anskuelse
(Melencolia I,1514) og ble selv utgangspunkt
for en rekke verk. Skikkelsen som lar sitt hode
hvile tungt i venstre hånd gjenkjennes på Edvard
Munchs oljemaleri. Det går en rik åre av billedkunst, diktning og avhandlinger om melankolien
gjennom kulturhistorien fra Dürer og fram til vår
samtid. Etter tapet av enhver forståelse av helhet
fortoner nettopp den seg som et ektefødt barn av
”fru Melancolia”.
plaints Could Passions Move, som besynger
ulykkelig kjærlighet.
Berørt av Dowlands uttrykksverden skriver en
annen engelsk komponist, Benjamin Britten, rundt
350 år senere sine Lachrymae (1950). De har
undertittelen “refleksjoner over en sang av Dowland” og består av en serie frie variasjoner over
“If My Complaints”. I tillegg siteres en annen av
Det kan synes som mennene rundt Aristoteles stilte
hans sanger med den talende tittelen “Flow My
sitt spørsmål med rette og melankolien er geniets
Tears”. Ydmykt lar Britten verket klinge ut i sin
søster. Mange av de komponister som spilles her, eldre kollegas tonespråk.
ville si seg enige. De representerer ymse tider
og nasjoner. Vi lar dem gi liv til et mangfold av
Mens Britten komponerer i en avansert moderstemninger som belyser melankolien:
nistisk stil, lar estlenderen Arvo Pärt sitt spiegel
im spiegel (speil i speilet) fra 1978 få liv
I Kecskemèt på Ungarns steppe, Puszta, ble
gjennom de enkleste midler: F-dur skala og
Zoltàn Kodàly født i 1882. Sammen med sin venn
treklanger. Hvert utsnitt av skalaen speiles av et
Bèla Bartòk oppdaget han hjemlandets egent- utsnitt i motsatt retning. Slik dannes en endeløs
lige folkemusikk og gjorde den viden kjent som
rekke av bilder som speiler seg i hverandre, mens
vitenskapsmann og komponist. Adagio fra 1905
tiden synes uvirkelig.
regnes som hans første modne verk og er skrevet
før han viet seg til folkemusikken. Det tar utgangs- Et ironisk blikk på det melankolske kaster
punkt i det 19. århundres tonespråk for så å vise
amerikaneren Scott Joplin i sitt klavèrstykke Solace
nye veier – en avskjed fra romantikken.
– trøst fra 1909. Det høres her i en bearbeidelse
for bratsj og klavér av Alan H. Arnold.
”The Elizabethan Malady” er yndlingslidelsen til
Elizabeth I’s undersåtter blitt kalt, nemlig melanko- Samtidig som Arvo Pärt utforsker musikalske speillien. Hamlet er den melankolske helt, og tidens
bilder, skriver nordmannen Johan Kvandal sin
engelske kunstnere yndet å se seg selv som slike, Elegi for solo bratsj. Elegien er opprinnelig en
blant dem John Dowland. Samlinger av sanger
gresk poetisk form, men begrepet har utviklet seg
med ledsagelse av lutt gav han tittelen “Lachrymae” til å betegne et dikt eller musikkstykke med et visst
– latin for tårer. En av sangene er If My Com- vemodig uttrykk. Kvandal skaper her en stemning
–4–
som trass i sitt særpreg er beslektet med Griegs
musikalske naturlyrikk.
Et visst “nasjonalt” uttrykk har også Meditation
and Processional av Ernest Bloch. Denne sveitsiskamerikanske komponisten ble dypt grepet av sin
jødiske arv og benytter også jødiske elementer
i dette verket fra 1950. Bratsjen stod Bloch nær,
og han skrev ennå tre betydelige verker for instrumentet, hvorav det siste, en Suite for bratsj solo,
forble ufullendt.
“Jeg har bare glemte ting nå mere, Valse, Romance
oublièe etc. – det neste blir vel en Polka oublièe”.
Dette sier Franz Liszt til en venn i 1885 – med
en følelse av å ha overlevd seg selv. Først lenge
etter hans død er Liszts aldersverk blitt gjenstand
for interesse. Hans “hospital”- og “dødskammerstykker”, som han kalte dem, synes å stå utenfor
sin samtid. Alt i alt skrev han fire “Glemte valser”
for klaver mellom 1881 og 1883, mens “Glemt
Romanse” fra 1880 forble hans eneste verk for
bratsj.
(Ordspråk) ble ved Joachims forlovelse fulgt av
vugge- og julevisen “Joseph, lieber Joseph mein”
(Josef, kjære Josef min). Den skulle henspille
på ekteskapelig lykke. Samtidig lovte Brahms å
skrive et verk over denne sangen for vennen
og hans forlovede, altsangerinnen Amalie Weiss.
To tiår senere, i 1884, ble løftet oppfylt med
Geistliches Wiegenlied (Åndelig vuggesang). I
mellomtiden var ekteparet blitt skilt etter en opprivende rettssak, hvor Brahms tok Amalies parti.
Sammen med Gestillte Sehnsucht (Stilt lengsel)
var vuggesangen et siste forsøk på å gjenforene
paret – med Brahms selv ved klavéret. Det lyktes
ikke. Men de to sangene er vemodige vitnemål
om et livslangt vennskap.
Som en hilsen til venner sendte den unge
Johannes Brahms et lite kontrapunktisk kunststykke
med ønske om at de måtte bevare sin ungdommelige renhet “i denne svikefulle verden”. En av mottakerne var den jevnaldrende, geniale fiolinisten
– og bratsjisten – Joseph Joachim. Brahms møtte
ham som 20-åring, og vennskapet mellom dem
skulle vare livet ut. Det fromme ønsket i Spruch
–5–
Morten Carlsen
Zart Gedicht, wie Regenbogen,
Wird nur auf dunklen Grund gezogen;
Darum behagt dem Dichtergenie
Das Element der Melancholie.
Johann Wolfgang Goethe (1749–1832)
Wonne der Wehmut, Lächeln durch Tränen, Regentrauer, gegenstandslose Sehnsucht, VerfremdungVerlorenheit im All, zielloses Grübeln: wem sind
diese Stimmungen unbekannt? Hier begegnet uns
die Melancholie- eine Tiefe der Seele, uns allen
gemein. Manche leben mehr aus dieser Tiefe
heraus und dürfen sich Melancholiker nennen.
Vielleicht scheuen sie diesen Stempel, denn unsere
Zeit schreit verkrampft nach Frische, nicht Schwermut. Ob der Zeitgeist so vor seinem eigentlichen
Wesen flieht? Wäre unsere Zeit letztendlich melancholisch?
Die Lehre von den vier Temperamenten entwickelte sich im alten Griechenland, innerhalb eines
Menschenbildes wo Körper und Seele eins warenihre Trennung ist eine viel spätere Erfindung.
So war das Gefühlsleben auch ein Ausdruck
des Körperlichen, und das Zusammenspiel von
vier Säften prägte die Grundstimmung eines
Menschen – sein Temperament: Der Sanguiniker,
kindlich leichtlebig, genoss die Fülle seines rauschend-roten Blutes. Die Wutausbrüche des Cholerikers entsprangen seiner reichlich vorhandenen
–6–
grünen Galle, während die träge Behaglichkeit
des Phlegmatikers seiner zähflüssigen Lymphe
entsprach. Schwarze Galle nun formte das Gefühl
des Melancholikers, dem besondere Aufmerksamkeit zuteil wurde. Im Kreise Aristoteles’ wurde
nämlich die Frage gestellt: “Warum erweisen sich
alle aussergewöhnlichen Männer in Philosophie
oder Politik oder Dichtung oder in den Künsten
als Melancholiker?”
Die Temperamentenlehre war ein zentraler
Bestandteil psychologischen Denkens bis nah
an unsere Zeit. Während die Gelehrten des
Mittelalters vor allem die krankhaften Seiten des
schwarzgalligen Gemüts sahen, verstanden es
die Künstler und Denker der Renaissance als Voraussetzung ihres Wirkens – ganz im Aristotelisch
Geiste. Albrecht Dürer fasst in seinem Kupferstich
Melencolia I (1514) die Anschauung seiner Zeit
zusammen in der symbolgesättigten Darstellung
der beflügelten, grübelnden Muse. Ähnlich zeigt
auch Edvart Munchs Ölgemälde fast vier Jahrhunderte später eine Gestalt, deren Kopf schwer in
der linken Hand ruht. Seit Dürer bis in unsere
Gegenwart entsteht eine Fülle von Kunst, Dichtung
und gelehrten Abhandlungen über die Melancholie. Nach dem Verlust jeglichen Ganzheitsverständnisses erscheint gerade unsere Zeit als Kind
der “Dame Melancolia”.
Es kann scheinen, als ob die Männer um Aristoteles ihre Frage mit Recht gestellt haben, und dass
die Melancholie eine Schwester des Genies ist.
Viele der Komponisten, die auf diesem CD vertreten sind, wären einverstanden. Sie sind Vertreter
etlicher Epochen und Länder und schildern eine
Vielfalt an melancholischen Stimmungen.
In Kecskemèt in der ungarischen Puszta wurde
Zoltàn Kodàly 1882 geboren. Zusammen mit
seinem Freund Bèla Bartòk entdeckte er die eigentliche Volksmusik seines Landes und machte sie als
Wissenschaftler und Komponist weltweit bekannt.
Adagio aus 1905 ist sein erstes reifes Werk und
wurde geschrieben bevor er sich der Volksmusik
widmete. Ausgehend von der Tonsprache des 19.
Jahrhundertes weist es dann neue Wege – ein
später Abschied von der Romantik.
“The Elizabethan Malady” (die Elisabethanische
Krankheit) ist das Lieblingsleiden der Untertanen
Elisabeth I. genannt worden – die Melancholie.
Hamlet ist ein melancholischer Held, und als
Solche sahen sich die englischen Künstler jener
Zeit gern – unter ihnen John Dowland. Er schrieb
Lieder zur Laute und sammelte sie unter dem
Titel “Lachrymae” – lateinisch für Tränen. Aus
einer dieser Sammlungen stammt If My Complaints Could Passions Move, welches unglückliche
Liebe besingt.
Von Dowlands Musik tief beeindruckt, schreibt
ein anderer englischer Komponist, Benjamin
Britten, 350 Jahre später seine Lachrymae (1950).
Dieses Werk trägt den Untertitel “Reflektionen
über ein Lied Dowlands” und setzt sich zusammen
aus einer Folge freier Variationen über “If My
Complaints”. Ausserdem bringt es ein Zitat aus
einem weiteren Lied Dowlands: ” Flow My Tears”.
Demütig bringt Britten am Ende das Thema im
ursprünglichen Gewand.
Während Britten sich einer komplizierten Tonsprache bedient, belebt der Estländer Arvo Pärt sein
Werk spiegel im spiegel (1978) durch einfachste
Mittel: F-Dur Tonleiter und Dreiklänge. Jeder Ausschnitt der Tonleiter wird durch einen Ausschnitt
in entgegengesetzter Richtung gespiegelt. So entsteht eine nahezu endlose Reihe von Spiegelbildern, während das Gefühl für die Zeit schwindet.
Einen ironischen Seitenblick auf die Melancholie
wirft der Amerikaner Scott Joplin in seinem
Klavierstück Solace – Trost aus dem Jahre 1909.
Wir hören es hier in einer Bearbeitung für Viola
und Klavier von Alan H. Arnold.
–7–
Im selben Jahr wo Arvo Pärt musikalische Spiegelbilder erforscht, komponiert der Norweger Johan
Kvandal seine Elegie für Viola solo. Die Elegie
war ursprünglich eine griechische Versform, und
bezeichnete später einfach ein Gedicht oder
Musikstück wehmütigen Ausdrucks. Trotz seiner
Eigenart wird hier eine Verwandtschaft zu Griegs
Naturlyrik offenbar.
Einem gewissen “nationalen” Ausdruck begegnen wir auch in Meditation and Processional
von Ernest Bloch. Ursprünglich Schweizer, siedelte Bloch sich später in den USA an, wo er
sich seines jüdischen Erbes schmerzlich bewusst
wurde. In diesem Werk aus 1950 finden auch
jüdische Elemente Verwendung. Die Viola hatte
eine besondere Stellung in Blochs Schaffen. Er
schrieb noch drei grössere Werke für sie, von
denen das letzte unvollendet blieb.
“Ich habe nurmehr vergessene Sachen, Valse,
Romance oublièe etc. nächstens wird eine Polka
oublièe kommen”. So drückt sich Franz Liszt
1885 einem Freund gegenüber aus. Erst lange
nach seinem Tod ist Liszts Alterswerk beachtet
worden. “Spital-” und “Totenkammerstücke”, wie
er sie genannt hat, scheinen sie ohne Bezug zu
seiner Umwelt. Er schrieb insgesamt vier “Vergessene Walzer” für Klavier in den Jahren 1881-83,
während “Vergessene Romanze” aus 1880 sein
einziges Werk für Viola blieb.
Der junge Johannes Brahms sendete ein kleines
kontrapunktisches Kunststück an Freunde – mit
dem Wunsch, sie möchten ihre unschuldige Seele
bewahren “in dieser Welt des Trugs und Scheins”.
Einer der Empfänger war der gleichaltrige geniale Geiger und Bratscher Joseph Joachim. Brahms
lernte ihn als 20-Jähriger kennen, und ihre
Freundschaft blieb lebenslänglich bestehen. Dem
frommen Wunsch in Spruch folgte zu Joachims Ver–8–
lobung das Wiegen- und Weihnachtslied “Joseph,
lieber Joseph mein”, anspielend auf Ehe und Kindersegen. Zugleich versprach Brahms eine Komposition über dieses Lied für Joachim und seine
Braut, die Altistin Amalie Weiss. Zwei Jahrzehnte
später löste er das Versprechen ein durch Geistliches Wiegenlied. Zu dieser Zeit (1884) war
allerdings die Ehe geschieden worden nach einer
aufreibenden Gerichtsverhandlung, wo Brahms
für Amalie Partei ergriff. Zusammen mit Gestillte
Sehnsucht stellte das Wiegenlied einen letzten
Versuch dar, das Paar wieder auf dem Podium
zu vereinen – mit dem Komponisten selber am
Klavier. Der Versuch musste misslingen, aber die
Lieder sind weiterhin beglückende Zeugen von
inniger Künstlerfreundschaft.
Morten Carlsen
were expressed by the body. Thus it was that four
bodily fluids were regarded as decisive for a person’s state of mind or temperament: the sanguine
person, childlike and lively, was characterised by
his gushing red blood. The raging of the choleric was the result of his bitter, green gall, while
the phlegmatic person’s leisurely nature was due
to generous amounts of thick lymph. The mysterious black gall controlled the melancholic, who
received much attention. Aristotle’s contemporaries asked “Why are all exceptional men in the
fields of philosophy, politics, poetry or art melancholic?”
Sun of the Sleepless!
Sun of the sleepless! Melancholy star!
Whose tearful beam glows tremulously far,
That show’st the darkness thou canst not dispel,
How like art thou to Joy remembered well!
So gleams the past, the light of other days,
Which shines, but warms not with its powerless rays:
A night-beam, sorrow watcheth to behold,
Distinct, but distant – clear – but, oh how cold!
George Gordon Noël Byron (1788-1824)
The warmth of wistfulness, a smile through tears,
the veil of light rain, longing without name, alienation
– The feeling of being on the wrong planet, musing
over the unanswerable questions. Who can say
they do not recognise these states of mind? In
all of them we encounter melancholy – deep in
the mind. Some spend more time in these mental,
emotional depths than others, and call themselves
melancholiacs. They avoid the term, perhaps,
because the age we live in calls for youthfulness,
not heavy minds. Might it be that the true spirit of
our time is fleeing from itself? Might this really be
the age of melancholy?
The theory of the four temperaments developed
in ancient Greece. It grew out of the idea that
the human soul and body were one – the division of the two was a later invention. Emotions
The theory of the four temperaments was a central
part of psychology right up until our time. While
the learned men of the Middle Ages focused
on the unhealthy aspects of the temperament of
the black gall, the masters of the Renaissance
considered it essential to their work – in the
spirit of Aristotle. Albrecht Dürer’s symbol-satiated
copperplate of the winged and pensive muse
summed up the spirit of the age (Melancolia I,
1514) and itself inspired a number of works. The
figure resting his head in his left hand can be
seen in Edvard Munch’s oil painting. There is
a rich vein of art, poetry and dissertations on
melancholy stretching throughout our cultural
history from Dürer to the present day.
–9–
It may appear that Aristotle’s colleagues were
justified in posing their question, and that
melancholy truly is the sister of genius. Many of
the composers on this recording would agree.
They represent different ages and nations, and
we let them give life to many moods which shed
light on melancholy:
of a series of free variations on “If My Complaints”. Another of Dowland’s songs is also
quoted, the highly appropriate “Flow My Tears”.
Britten humbly allows his work to die away in the
tonal language of his predecessor.
by his Jewish heritage and employs Jewish
elements in this work from 1950. Bloch loved the
viola and wrote yet three major works for the
instrument of which the last, a Suite for solo viola,
was uncompleted.
In Kecskemèt on the steppes of Hungary – Puszta
– Zoltàn Kodàly was born in 1882. Together with
his fellow countryman Bèla Bartòk he discovered
the folk music of his motherland and made it
widely known through his music and writings.
Adagio from 1905 is considered to be his first
mature work and was composed before he dedicated himself to folk music. It starts off in the
tonal language of the nineteenth century, before
making its way along a new path, a departure
from Romanticism.
While Britten composed in an advanced modernistic style, the Estonian composer Arvo Pärt’s
spiegel im spiegel is brought to life with the
simplest means: the F-major scale and triads.
Each excerpt of the scale is reflected by an
excerpt moving in the opposite direction. In this
way, an endless row of mirrored images is
created, while time itself seems unreal.
“I have only forgotten things left, Valse, Romance
oubliée etc. – the next one I suppose will be a
Polka oubliée”. Franz Liszt is reputed to have
said this to a friend in 1885, with a feeling of
having outlived himself. It was not until long after
his death that Liszt’s work became an object of
interest. His “hospital and deathchamber pieces”
as he called them seem to exist independent
of their own time. All together he wrote four
“Forgotten Walzes” for piano between 1881 and
1883, while the “Forgotten Romance” from 1880
remains his only work for the viola.
“The Elizabethan Malady” was the favourite
disease of Elizabeth I’s subjects – melancholy.
Hamlet is a melancholy hero, and the artists and
musicians of the time liked to compare themselves
to him, including John Dowland. He entitled a
collection of songs with lute accompaniment
“Lachrymae” – Latin for “tears”. One of these
songs is If My Complaints Could Passions Move,
which speaks of unrequited love.
Moved by Dowland’s expressive force, Benjamin
Britten, another English composer, writes his own
Lachrymae some 350 years later (in 1950). The
subtitle for Britten’s Lachrymae is “Reflections
on a song by Dowland” and the work consists
Scott Joplin throws an ironic glance at melancholy in his piano piece Solace from 1909. It
is here heard in an arrangement for viola and
piano by Alan H. Arnold.
At the same time that Arvo Pärt was exploring
musical reflections, the Norwegian Johan Kvandal
was composing his Elegi for viola solo. The elegy
is originally a Greek poetic form, though the
name has come to mean any poem or piece of
music of a certain sad character. Kvandal creates
an atmosphere which, despite its individuality, is
related to the natural lyricism in Grieg’s music.
A certain “national” character can also be found
in Ernest Bloch’s Meditational and Processional.
This Swiss-American composer was deeply moved
– 10 –
fulfilled with Geistliches Wiegenlied. In the meantime the couple had gone through an exhausting
divorce in which Brahms took the side of Amalie.
Together with the work Gestillte Sehnsucht, the
song was a final attempt to reunite the couple –
Brahms himself sat at the piano. He was unsuccessful. But the songs bear sad witness to a
lifelong friendship.
As a greeting to friends the young Johannes
Brahms sent a short contrapuntal piece wishing
them that they retain the purity of youth “in these
times of betrayal”. One of the recipients was the
young, brilliant violin and viola player Joseph
Joachim. Brahms met him at the age of twenty,
and their friendship was to be lifelong. The pious
wish in Spruch was at Joachim’s engagement
followed by the Christmas lullaby Joseph, lieber
Joseph mein, which was to reflect marital happiness. Brahms promised to write a piece on
the same theme for his friend and his fiancée
Amalie Weiss. Two decades later the promise was
– 11 –
Morten Carlsen
Morten Carlsen er født og oppvokst i Tromsø,
studerte med Hatto Beyerle ved Musikkhøgskolen i Wien og tok diplomeksamen i 1982.
Han har innehatt ledende stillinger i Orchester
der Beethovenhalle Bonn, Radiosymfoniorchester
Stuttgart og Oslo Filharmoniske Orkester. Siden
1994 har han viet mye av
sin tid til undervisning og
er ansatt som 1. amanuensis
ved Norges Musikkhøgskole
og Høgskolen i Tromsø foruten å være gjest ved andre
høgskoler i Norge og utlandet.
Carlsen debuterte i 1981, har
vært solist med en rekke orkestre, bl.a. Oslo-filharmonien,
gitt recitals og opptrådt som
kammermusiker med ledende
norske musikere som Arve
Tellefsen, Aage Kvalbein, Lars
Anders Tomter og Eva Knardahl. Han spiller en bratsj av
Y. Homma, Mittenwald 1979.
Morten Carlsen stammt aus Tromsø, Norwegen,
studierte mit Prof. Hatto Beyerle an der Wiener
Musikhochschule und schloss mit der Diplomprüfung 1982 ab. Er hatte führende Stellen im
Orchester der Beethovenhalle Bonn, Radiosymphonieorchester Stuttgart und im Philharmonischen Orchester Oslo. Seit 1994 widmet er sich
dem Unterricht als Dozent an der Norwegischen
Musikhochschule, Oslo und dem Konservatorium
in Tromsø neben Gastverpflichtungen an anderen
Hochschulen inner- und ausserhalb Norwegens.
Herr Carlsen war Solist mit etlichen Orchestern,
u.a. dem Osloer Philharmonischen, gab Recitals
und Kammermusikkonzerte mit führenden Künstlern Norwegens. Er spielt eine Viola,
die 1979 Y. Homma in Mittenwald
für ihn gebaut hat.
Morten Carlsen was born and brought
up in Tromsø and studied with
Hatto Beyerle at the Musikhochschule in Vienna, where he graduated
in 1982. He has held leading positions in the Orchester der Beethovenhalle Bonn, the Radiosymfoniorchester
Stuttgart and the Oslo Philharmonic
Orchestra. Since 1994 he has dedicated much of his time to teaching,
and he is associate professor at the
Norwegian Academy of Music in
Oslo and at the Tromsø College, as
well as being invited regularly to other institutions
in Norway and abroad. Carlsen made his public
debut in 1981 and has performed solo with a
number of orchestras, including the Oslo Philharmonic; he has given recitals and performed in various chamber music constellations with Norwegian
musicians such as Arve Tellefsen, Aage Kvalbein,
Lars Anders Tomter and Eva Knardahl. He plays a
viola from 1979 built by Y. Homma, Mittenwald.
– 12 –
Marianne Beate Kielland, mezzosopran, avsluttet
sine studier ved Norges Musikkhøgskole våren
2000 med hovedfagseksamen etter å ha studert
med Oren Brown, Svein Bjørkøy og Ingrid Bjoner.
Trass sin unge alder har hun
har vært solist med de fleste
norske profesjonelle orkestre
foruten å konsertere i Tyskland,
Østerrike, Israel, Slovenia og
Sveits. Kielland har medvirket
ved TV- og radioopptak og
flere CD-innspillinger, bl.a. med
romanser av Alf Hurum. Fra
høsten -01 er hun ansatt ved
Operaen i Hannover. Hun er
en av grunnleggerne av vokalensemblet Nordic Voices.
Die Mezzosopranistin Marianne
Beate Kielland studierte mit den
Professoren Oren Brown, Svein
Bjørkøy und Ingrid Bjoner und
beendete ihr Konzertstudium an
der Norwegischen Musikhochschule im Frühjahr 2000. Trotz
ihren jungen Jahren konzertierte
sie schon mit den meisten norwegischen Symphonieorchestern sowie in Deutschland, Österreich,
Israel, Slovenien und der Schweiz. Frau Kielland
wirkte auch bei Fernseh-, Radio- und mehreren
CD-Aufnahmen mit, u.a. mit Liedern des norwegischen Komponisten Alf Hurum. Ab Herbst -01 ist
sie an das Niedersächsische Staatstheater, Hannover verpflichtet. Sie ist eines der Gründungsmitglieder des Vokalensembles Nordic Voices.
Marianne Beate Kielland,
mezzosoprano, completed
her studies at the Norwegian Academy of Music
in the spring of 2000,
where her teachers had
been Oren Brown, Svein
Bjørkøy and Ingrid Bjoner.
Despite her young age,
she has performed solo
with the majority of professional Norwegian orchestras and has toured in
Germany, Austria, Israel,
Slovenia and Switzerland.
Ms.
Kielland
has
appeared on television
and radio, and has
participated in a number
of CD recordings, including a recording of
romances by Alf Hurum.
From the autumn of 2001 she has an engagement at the Hannover opera. Ms. Kielland is one
of the founders of the vocal ensemble Nordic
Voices.
– 13 –
Sergej Osadchuk ble født på Krim i Ukraina.
15 år gammel begynte han sine studier ved
Moskvakonservatoriet med Pavel Messner, selv
elev av Emil Gilels. Etter å ha tatt sin diplomeksamen med utmerkelse
har han hatt en aktiv konsertkarriere, som har ført ham
til bl.a. Litauen, Finland,
Italia, Storbritannia, Australia og Tyskland. Han
har opptrådt en rekke
ganger i Moskvakonservatoriets berømte konsertsal
og vært solist med bl.a.
Moskva Radios symfoniorkester og Moskva Filharmoniske Orkester. Siden
1992 har Osadchuk undervist ved Høgskolen i Tromsø.
Han har også hatt undervisningsopphold ved flere
musikkhøgskoler i utlandet.
Sergej Osadchuk wurde in
Krim in der Ukraine geboren. Mit 15 übersiedelte er
nach Moskau, wo er am Konservatorium mit dem
Gilels-Schüler Pavel Messner studierte. Nach dem
Konzertdiplom – mit Auszeichnung – gab er Konzerte u.a. in Litauen, Finland, Italien, Australien,
Grossbritannien und Deutschland. Er trat wiedeholt im Grossen Saal des Moskauer Konzervato-
rium auf und war Solist u.a. mit dem Moskauer
Radiosymphonieorchester und dem Philharmonischen Orchester Moskau. Seit 1992 unterrichtet
Herr Osadchuk am Tromsøer Konservatorium
neben mehreren Gastverpflichtungen an Musikhochschulen im In- und
Ausland.
Sergej Osadchuk was born
in Crimea in the Ukraina.
At the age of fifteen he
entered the Moscow Conservatory where he studied
under Pavel Essner, who
had himself been a student
of Emil Gilels. After graduating with honours he
has led an active concert
life, travelling to places
such as Lithuania, Finland,
Italy, Great Britain, Australia and Germany. He
has played on a number of
occasions at the renowned
concert hall of the Moscow
Conservatory, and has performed as a soloist
with the Moscow Radio Symphony Orchestra
and the Moscow Philharmonic Orchestra, among
others. Since 1992 Osadchuk has held a teaching post at the Tromsø College, and has tutored
at a number of music academies abroad.
– 14 –
Track 2 [John Dowland]
If my complaints could passions move,
Or make Love see wherein I suffer wrong
My passions were enough to prove
That my despair has governed me too long.
O Love, I live and die in thee,
Thy grief in my deep sighs still speaks:
Thy wounds do freshly bleed in me,
My heart for thy unkindness breaks:
Yet thou dost hope when I despair
And when I hope, thou mak`st me hope in vain.
Thou say`st thou can`st my harms repair,
Yet for redress, thou let`st me still complain.
Track 11 Spruch [Hoffmann von Fallersleben]
In dieser Welt des Trugs und Scheins
O dass dich Gott behüte,
dass nie sich trübe deines Seins
jungfräulich schöne Blüte!
Track 12 Gestillte Sehnsucht [Friedrich Rückert]
In goldnen Abendschein getauchet,
wie feierlich die Wälder stehn!
In leise Stimmen der Vöglein hauchet
des Abendwindes leises Wehn.
Was lispeln die Winde, die Vögelein?
Sie lispeln die Welt in Schlummer ein.
Ihr Wünsche, die ihr stets euch reget
im Herzen sonder Rast und Ruh!
Du Sehnen, das die Brust beweget,
wann ruhest du, wann schlummerst du?
Beim Lispeln der Winde, der Vögelein,
ihr sehnenden Wünsche, wann schlaft ihr ein?
Ach, wenn nicht mehr in goldne Fernen
mein Geist auf Traumgefieder eilt,
nicht mehr an ewig fernen Sternen
mit sehnendem Blick mein Auge weilt;
dann lispeln die Winde, die Vögelein
mit meinem Sehnen mein Leben ein.
Track 13 Geistliches Wiegenlied [Emanuel Geibel]
Die ihr schwebet um diese Palmen in Nacht und Wind,
Ihr heil’gen Engel, stillet die Wipfel! Es schlummert mein Kind.
Ihr Palmen von Bethlehem im Windesbrausen,
wie mögt ihr heute so zornig sausen!
O rauscht nicht also! Schweiget, neiget euch leis und lind;
stillet die Wipfel! Es schlummert mein Kind.
Der Himmelsknabe duldet Beschwerde;
ach, wie so müd er ward vom Leid der Erde.
Ach, nun im Schlaf ihm leise gesänftigt die Qual zerrinnt.
Stillet die Wipfel! Es schlummert mein Kind!
Grimmige Kälte sauset hernieder;
womit deck ich des Kindleins Glieder!
O all ihr Engel, die ihr geflügelt wandelt im Wind,
stillet die Wipfel, es schlummert mein Kind.
– 15 –

Documents pareils